Det bør etableres tydelige retningslinjer for hvordan avkastningen (handlingsregelen) fra Oljefondet som tas inn i statsbudsjettet skal brukes. Disse midlene bør øremerkes til tiltak som gagner både befolkningen og fremtidige generasjoner. Dette vil bidra til en mer langsiktig forvaltning av fondet. Disse inntektene bør øremerkes fundamentale samfunnsstrukturer som utdanning, helse, infrastruktur, entreprenørskap, innovasjon, forskning og fornybar energi, som er avgjørende for landets langsiktige utvikling – ikke administrative utgifter.

Øke Oljefondets investeringer i sektorer som adresserer globale utfordringer, som klimaendringer og global helse, spesielt i utviklingsland. Dette kan innebære økte investeringer i teknologi, utdanning og helsefremmende prosjekter som kan ha varig positiv innvirkning. En betydelig styrking av Norfunds modell for investeringer i utviklingsland kan for eksempel inngå som en del av denne løsningen.

Det må utvikles klare retningslinjer for hvordan Oljefondet skal brukes i krisetilfeller, som kan omfatte kriger, naturkatastrofer og pandemier. Dette kan innebære spesifikke kriterier og prosedyrer for bruk som kan være nødvendige under ekstreme forhold. Avvik fra de normale retningslinjene kan kun utøves i ekstraordinære krisetilfeller nasjonalt og globalt.

En andel av Oljefondet bør settes av til investeringer som fremmer bærekraftig utvikling, spesielt fornybar energi og grønne løsninger. Det må sikres en rask oppskalering for å nå målet om 2% av investeringene i fornybar energi. En andel av Oljefondet bør forvaltes av Klimainvesteringsfondet og Norfund for å øke innsatsen på bærekraft, spesielt i utviklingsland. Klimainvesteringsfondet og Nordfund har stort potensial og kompetanse for å gjøre en betydelig forskjell i grønne investeringer.

Norge bør fortsette å bruke folkepaneler som et verktøy for å inkludere innbyggernes perspektiver i politiske beslutninger. Politikerne må forplikte seg til å lytte til og vurdere anbefalingene fra folkepanelene i sine beslutningsprosesser. Folkepaneler kan bidra til å styrke demokratisk deltakelse ved å gi folk en konkret og direkte kanal for å påvirke politikken. Dette kan være et middel for å gjøre politikken mer representativ og for å inkludere stemmene til grupper som kanskje ikke blir hørt i tradisjonelle politiske prosesser. Folkepaneler kan også gjøre beslutningstakere mer åpne for innspill fra ulike samfunnsgrupper.

For å styrke demokratiet og engasjementet blant unge, må læreplanene tilpasses med større vekt på politikk og kritisk tenkning enn i dag. Det vil hjelpe unge til å reflektere over og vurdere informasjon de får på sosiale medier og andre plattformer. Skolen bør bruke ukentlig nyhetsgjennomgang, paneldebatter og politiske møter for å fremme forståelsen av samfunnet. Ved å tilpasse læreplaner, fremme politisk engasjement og styrke læringsressurser, kan skolen spille en nøkkelrolle i å forberede ungdom på aktiv deltagelse i samfunnet.

For å sikre at langsiktige perspektiver prioriteres i politiske beslutninger, bør Norge opprette et uavhengig framtidsombud, inspirert av Wales. Dette ombudet vil kunne samarbeide med politikere for å fremme langsiktige mål, og sikre at fremtidige generasjoner har en stemme i beslutningsprosesser. Framtidsombudet skal ha et klart mandat for å vurdere politiske beslutninger og tiltak opp mot Norges langsiktige interesser. Framtidsombudet skal skjermes fra kortsiktige politiske svingninger og ha myndighet til å fremme forslag som styrker bærekraft og samfunnsnytte.

Framtidspanelet har diskutert økt politisk deltakelse, og det er et ønske om å gjøre folk mer delaktige i beslutningsprosesser, ikke bare som velgere ved valg, men også gjennom direkte demokratiske verktøy. For å fremme et mer inkluderende og aktivt demokrati, kan Norge vurdere å gi befolkningen muligheten til å stemme på større prinsipielle saker. Dette kan gjøres ved å introdusere systemer som gir folk direkte innflytelse på viktige politiske beslutninger, som andre land allerede har gjort. Det er i forlengelsen av dette viktig å styrke utdanningen om politikk og demokratiske prosesser. Slik kan flere mennesker føle eierskap til beslutningene som tas, og kan forstå de langsiktige konsekvensene av beslutningene både lokalt og nasjonalt.

Norge bør investere i prosjekter som både støtter grunnleggende samfunnsstrukturer i utviklingsland og som i blant kan gi økonomisk avkastning. Investeringer i utdanning og helse har vist seg å være svært effektivt for å redusere fattigdom og legge til rette for stabile samfunn. Norge bør også fokusere på å hjelpe utviklingsland med å bli mer selvforsynte, gjennom investeringer som bygger opp lokalt næringsliv og infrastruktur. Dette vil bidra til å redusere landenes avhengighet av utenlandsk bistand på lang sikt. Investeringer gjennom Norfund har bidratt til å skape arbeidsplasser og selvstendighet i utviklingsland. Dette er gode eksempler på hvordan Norge kan bidra til varige samfunnsforbedringer samtidig som det oppnås avkastning for Norge.

Norge bør bidra aktivt i global helseforskning, med særlig fokus på forebygging av pandemier og smittsomme sykdommer. Dette kan innebære å finansiere forskning på vaksiner, antibiotikaresistens, og smittevern, både i Norge og i samarbeid med utviklingsland hvor forebyggende tiltak er nødvendige for å hindre spredning av sykdom. Vi må øke investeringer i helseforebyggende tiltak i utviklingsland, for eksempel ved å styrke lokale helsesystemer og å utdanne helsepersonell. Dette krever langsiktig samarbeid mellom Norge og andre nasjoner, med fokus på å bygge opp grunnleggende helsetjenester. Norge har allerede spilt en sentral rolle gjennom initiativ som CEPI (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations), som støtter forskning på vaksiner mot sykdommer som får lite oppmerksomhet internasjonalt. Å utvide slike initiativ vil bidra til bedre beredskap mot fremtidige helsekriser. Norge har stor kompetanse innen helseforebygging, som kan utnyttes til å hjelpe andre land å utvikle egne helsesystemer. For eksempel kan forskning og opplæring i smittevernsteknikker bidra til å hindre spredning av sykdommer i utviklingsland.

Norge må styrke sitt engasjement i globale klimainitiativer, bidra til utslippskutt og intensivere samarbeidet med andre nasjoner for en mer rettferdig og bærekraftig utvikling. For å oppnå dette, anbefaler vi å øke investeringene i fornybar energi og grønne løsninger gjennom internasjonale klimainvesteringer, særlig i utviklingsland. Norge er ansett som et foregangsland innen klimaforskning. Vi har også hatt suksess med klimainvesteringsfond som har redusert mer utslipp enn landet har klart på egen hånd de siste 30 årene. Norge bør intensivere samarbeidet med andre nasjoner for utvikling og spredning av ny teknologi som kan redusere utslippene globalt.

I en usikker og uforutsigbar verden, hvor maktforhold kan endre seg raskt, er det avgjørende at Norge styrker sin rolle i internasjonale allianser. Dette kan oppnås gjennom å inngå partnerskap, også med land som i dag ikke virker sentrale, men som kan ha økt strategisk betydning i fremtiden. Dette inkluderer partnerskap innen teknologisk innovasjon, klima, helse og utvikling. Et viktig skritt i å forsterke Norges internasjonale samarbeid er å videreutvikle etiske retningslinjer for hvilke land vi velger å inngå allianser med. Dagens retningslinjer utfordres av nye dilemmaer knyttet til teknologiutvikling, grønn omstilling og global helse, hvor potensielle partnere ikke alltid oppfyller dagens etiske standarder. Det er derfor behov for å videreutvikle og nyansere retningslinjene slik at Norge kan balansere verdibasert utenrikspolitikk med strategisk alliansebygging i en kompleks global virkelighet. Dette innebærer vurderinger om menneskerettigheter, demokrati og bærekraft, og kan hjelpe Norge med å velge de mest etiske forsvarlige samarbeidspartnerne, selv i en tid med politisk usikkerhet.

Vi anbefaler at Stortinget vedtar å øke offentlig støtte til pilotprosjekter for grønn industri, særlig innen fornybar energi (som sol-, vind- og havenergi), grønn transport og karbonfangstteknologi. Eksempler kan være å støtte lokale prosjekter for grønn energi som kan gi både økonomisk gevinst og redusere klimaavtrykket, som offshore vindkraftprosjekter i Norge. Vi må styrke insentiver for grønn næringsutvikling og sikre at bærekraftige løsninger prioriteres i offentlig og privat sektor. Videre anbefaler vi å øke investeringene i forskning og innovasjon på områder som kan drive den grønne omstillingen i Norge. Dette omfatter både grunnforskning og anvendt forskning, og det å øke støtten til bærekraftige landbruksprosjekter som kombinerer økt matproduksjon med lavere klimaavtrykk.

Vi må fremme en sirkulær norsk økonomi, hvor produkter og materialer gjenbrukes og resirkuleres, fremfor å bli kastet etter bruk. Politikken bør støtte initiativer som reduserer overforbruk, spesielt innenfor sektorene som har størst miljøpåvirkning, som matproduksjon og tekstilindustrien. Et mulig tiltak kan være å innføre skattlegging av produkter som er energieller ressurskrevende i produksjon og distribusjon. Politikerne må bruke utdanningskampanjer og informasjonsstrategier som bidrar til økt bevissthet om klimaavtrykket knyttet til forbruk. Dette kan inkludere offentliggjøring av klimaavtrykk på produkter og tjenester, og støtte til teknologier som hjelper forbrukerne med å gjøre mer informerte og bærekraftige valg. Redusert matsvinn må være et offentlig ansvar, gjennom både lovgivning og bevisstgjøringskampanjer. Det er viktig at politikerne bidrar til å redusere forbruket av matressurser ved å støtte tiltak som fremmer en mer bærekraftig matkultur og redusert matsvinn på alle nivåer – fra husholdninger til industriproduksjon.

For å fremme videre vekst og utvikling i Norge, er det nødvendig å styrke investeringene i infrastruktur, særlig innen vei, vann, internett og strømnett. En satsing på å redusere etterslep i infrastrukturen vil bidra til å minimere samfunnskostnader, redusere miljøbelastningen og legge til rette for videre vekst, spesielt i distriktene. Det er viktig å ikke bare bygge ny infrastruktur, men også vedlikeholde og oppgradere eksisterende bygninger og anlegg. Dermed unngår man høye kostnader ved rivning og gjenoppbygging. Gjenbruk og oppgradering av eksisterende bygningsmasse bør prioriteres.

For å styrke Norges konkurransekraft og fremme langsiktig verdiskapning, er det viktig å investere i forskning og innovasjon i fremtidsrettede sektorer, som fornybar energi, grønn teknologi og digitalisering. Det må være økonomisk gunstig å drive med forskning, og insentiver bør gis for nytenkning og innovasjon. I tillegg bør det tilrettelegges for flere praksisplasser og praktikantplasser, uavhengig av studievalg.

For å sikre at Norge er godt rustet til å møte fremtidige trusler, bør det investeres mer i Forsvaret. Dette kan innebære å øke bemanningen, oppgradere utstyr og infrastruktur, samt styrke beredskapen mot nye typer trusler. I tillegg til å styrke Forsvaret, bør Norge bidra til fredsbevarende tiltak gjennom aktiv deltakelse i internasjonale fora og organisasjoner. Dette inkluderer å fremme diplomati, internasjonal dialog og samarbeid for å unngå konflikter og opprettholde global fred.

Teknologiske fremskritt, inkludert kunstig intelligens (KI), må brukes på en ansvarlig måte. Regulering er nødvendig for å hindre misbruk som spredning av falske nyheter og propaganda. Dette innebærer at vi følger kravene i EUs AI Act, som er under utvikling, for å sikre ansvarlig bruk av KI. Samtidig må KI benyttes på en etisk og ansvarlig måte for å effektivisere byråkratiet og forbedre pedagogiske prosesser i skolen. Dette for å sikre god læring som er tilpasset elevens behov.

For å fremme verdiskaping og investering i Norge må rammebetingelsene for bedrifter bedres, for eksempel ved å endre skatte- og regelverket for lettere å få til nyetablering og vekst. Arbeidskraft er samfunnets viktigste ressurs. Ved å øke verdiskaping og innovasjon for industri, landbruk og gunstige arbeidsforhold, vil dette skape arbeidsplasser. Samtidig må offentlig sektor effektiviseres gjennom en systematisk gjennomgang av prosedyrer, lover og regler. Dette vil bidra til å styrke tilliten mellom virksomheter og myndigheter.